Love and other drugs..
I dag har vært en rar dag. Den startet med å ha anatomi eksamen, så gå hjem for å sove og deretter finne ut at jeg strøk. Så sov jeg enda litt til. Det som gjør at denne dagen har vært så rar, er at, til tross for en stryk på eksamen, så er den eneste sterke følelesen jeg sitter igjen med:
Jeg har lyst til å forelske meg.
Jeg har ingen anelse om hvem jeg vil forelske meg i, jeg vet bare at jeg savner å være forelsket.
Sist jeg var forelsket var jeg 18 år og ung, dum og naïv. Nå, 5 år senere, er jeg 23 år og ung, dum og kynisk. Jeg har hatt en idé om at kjærlighet ikke eksisterer. Eller, i det minste ikke for meg. Jeg har derfor ikke gitt gutter sjansen til å faktisk bli kjent med meg.
Ikke den virkelige meg.
Når jeg er rundt mennesker, spesielt gutter, så har jeg lett for å gi utrykk for tanker og meninger som egentlig ikke passer helt med hvordan jeg faktisk føler. Jeg spiller kald og uanfektet dersom forhold eller følelser blit et samtaleemne. Jeg kan utdype i det lange og brede at jeg ikke tror på forhold eller kjærlighet, at det å være singel er fantastisk, og at uformelle forhold er det beste, fordi da slipper man alt det styret med følelser.
Jeg skal ikke nekte for at det å være singel kan være morsomt til tider, og at uformelle forhold kan også være givende på sitt vis, men alt til sin tid. Og nå føler jeg at min tid som utagerende er over.
Det er på tide at jeg begynner å vise mine mer sensitive sider. For under dette laget med kynisme og falskhet, så jeg en ekstremt følsom person. Jeg er, som så mange andre, redd for at folk ikke skal like meg, dersom jeg fjerner masken, og lar mitt sanne jeg skinne igjennom.
Ikke vet jeg hvordan jeg skal få det til heller, for denne andre personaen er så godt innarbeidet at jeg har store problemer med å se hvordan jeg skal klare meg uten den. Den har i så mange år vært som et sikkerehetsnett, som, istede for å ta meg imot når jeg faller, har hindret meg fra å falle i det hele tatt.
Men nå vil jeg falle, jeg vil føle noe.
For på bunnen så er jeg en håpløs romantiker. Jeg er en jente som elsker rosa, gråter av glede på slutten av romantiske komedier, og som forguder Jane Austens bøker. Jeg er en jente som ønsker å få blomster, selv om jeg kommer til å glemme å vanne de. En jente som ikke får sove uten et spesielt kosedyr og som ofte egentlig bare vil ha en klem og nærhet. Jeg er usikker og redd for mye, men også sterk og selvsikker. Jeg elsker å ha det rent og ryddig rundt meg, men jeg hater intenst å rydde. Jeg er ekstremt lat, men har det som regel best når jeg har mye å gjøre. Jeg elsker å være alene, men blir fort ensom. Jeg er så mange motsetninger at jeg selv ikke klarer å bli klok på hvem jeg selv egentlig er.
Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Personlig så har alt det som ikke har drept meg bare gitt en islusjon av at jeg er blitt sterkere. Jeg har fortrengt den jeg er til et punkt hvor jeg ikke lengre vet hvem jeg er. Som Simba svarer på spørsmålet om hvem han er:
"Jeg trodde jeg visste det en gang, men nå er jeg ikke lenger så sikker"
Foråpentligvis så finner jeg ut av hvem jeg er på veien. Det eneste jeg sikkert nå, er at jeg ønsker å begynne å føle igjen. Føle dypt og inderlig.
Helle den følsomme
