Helle er kulest!

Da var det omsider rukket å bli slutten av mai, og her i slovakia betyr det EKSAMENSTID.. For venner og bekjente hjemme i Norge har eksamensperioden vært i gang en god stund alt, og det er nok ikke lenge igjen før det dukker opp post etter post på facebook med gledesutbrudd om at ENDELIG er alle eksamener over og NÅ ER DET SOMMERFERIE!!!! Kan vel ærlig innrømme at jeg blir meget misunnelig når jeg vet at jeg er stuck her nede frem til slutten av august med lesing. Sommerferie er det ikke noe som heter i år. Nå skulle man jo trodd at når man tar et helt år på nytt, så burde man vite at man må lese gjevnt og trutt, og ikke vente helt til eksamen ligger som en stor, sort sky over hodet på en, før man åpner boken. Den gang ei. Fordi jeg dessverre ikke er av det fornuftige slaget, så har jeg klart å kaste bort enda et år jeg, og sitter nok en gang igjen med 5 eksamener som jeg må være ferdig med innen utgangen av August. Klarer jeg ikke det er det bare å pakke kofferten og reise hjem til Norge, hvor jeg sikkert kan finne meg en finfin jobb i kassa på Rimi. 

Man skulle jo tro at disse utsiktene ville gitt bøttevis med motivasjon og leselyst? Det at fagene i tillegg (med unntak av Slovakisk da) er utrolig spennende burde jo hjelpe det også. Men klarer Helle å lese?? Å nei da du!! Jeg begynner bra, men så går det så vannvittig tregt at jeg bare gir opp. Skulle være kjempeflink i dag, og har sittet et par timer og lest, men det går så enormt tregt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hadde jeg i det minste hatt et klart og oversiktlig pensum, med bøker og kompendier med klare sider som man må lese, så hadde det vært greit. Si at jeg skal lære meg side 1-100 i en hvilken som helst bok, og jeg skal fint klare det. Null problem. Når man derimot har 145 muntlige oppgaver, hvor ca hver andre oppgave er så dårlig formulert at man river seg i håret av det, da begynner det å bli litt vanskelig. Ikke skjønner man hva de mener med oppgaven, og ikke finner man noe som helst om det man tror oppgaven ber om i hverken bøker eller på nettet.

Sånne oppgaver henger jeg meg da så ekstremt opp i, at plutselig har 7 lesetimer gått med på å prøve å finne ut hva som menes med oppgaven, og på å prøve å formulere et svar satt sammen av informasjon fra minst to forskjellige bøker (som selvfølgelig ikke er helt enige med hverandre) og diverse medisinske tidsskrifter ol. fra nettet. Ofte dyttes det også en god dose Wikipedia inn også, selv om man strengt tatt aldri kan ta det som står der for helt god fisk. Men må man, så må man. Hvorfor hopper jeg ikke bare over sånne uforståelige oppgaver spør du? Jo, det er fordi det er jo faktisk 1/145 sjanse for at jeg trekker akkuratt den oppgaven, og med den flaksen jeg har hatt på muntlige eksamener så langt, så ville det ikke forundret meg om jeg trakk akkuratt den. 

Men jeg holder motet oppe. Og jeg gleder meg over at de fleste tv-serier nå omsider har kommet til siste episode, slik at jeg i det minste ikke har de liggende på lur til å ta konsentrasjonen min fra lesingen. Denne gangen SKAL jeg klare det. Jeg er jo faen meg mer enn smart nok, og jeg er interessert i det jeg driver med. Jeg begynner å kjenne presset nå, og det trenger jeg. Nå er det alvor!!

Helle

I morgen kommer de. Vero og Lill Beth. Jeg holder på å dø av glede nå liksom. Som om hjertet mitt plutselig har blitt for stort og vil sprenge på en måte. Ikke at det kan det, for hjertet er jo bare en stor muskel, og følelser har absolutt ingen ting med hjertet å gjøre, men med et lite sted i bunnen av hjernen. Men det høres liksom ikke like bra ut å si at man er så glad at hjernen nesten sprenger. 

Vel, det var dagens gledesutbrudd fra denne kanten, nå skal jeg se på skrekkfilm (meget ufrivillig må jeg informere om)

Helle (is one happy camper)

Jeg elsker å være glad, og jeg elsker spre glede. Det å høre fra venninner som har lest bloggen at de blir så glad av å lese den, gjør meg godt. Jeg blir varm og god inni meg.

Men ikke tro at det å være blid og fornøyd er noe som kommer naturlig for meg. Dette er noe jeg må jobbe knallhardt med hver bidige dag. Til tross for iherdig jobbing med positive tanker, så får man jo noen små nedturer innimellom like vel. Plutselig mister man all energi, og vil nok en gang bare sove. Dette er noe jeg prøver å finne en løsning på. Når man har sovet dårlig en natt og bare føler seg konstant trøtt og fryser.. Hva gjør man da?

Det å være trøtt er ikke noe stort problem egentlig. Jeg har nok viljestyrke til å tvinge meg selv til å være våken. Problemet er heller når jeg fryser. Eneste stedet det da er varmt nok blir jo i sengen, og når jeg først sitter der, så er det fryktelig lett å bare legge seg ned og sovne. Har ikke gjort det enda, men merker trangen til å sove er der. Sengen er et fantastisk sted å være, men det er dessverre ikke ideelt når man må lese. Lesing i sengen funker aldri.

Så hva gjør man da? Når det er så bikjekaldt i leiligheten at man fryser på en hver kropsdel som ikke er dekket av dyna, og må sitte med et skjerf surret rundt både hals og hode for å ikke få frostskader. 

Ok, nå tar jeg litt hardt i, men det er forbannet kaldt her i dag. Og jeg blir litt frustrert når jeg ikke klarer å finne en god løsning på problemet mitt. Jeg vil helst sette meg inn i stuen på spisebordet og lese der, men der er det om mulig enda kaldere enn på rommet mitt. Sette på varme kan jeg heller ikke gjøre, for den har de skrudd av for sommeren. Kle på meg mer kunne fungert, men ettersom hendene fortsatt må være utildekket så er det liten trøst i en ullgenser og et par tykke sokker. For det er hendene som er værst. 

Som regel funker det å skrive om det når jeg har et problem. Med en gang jeg har fått satt ord på det, så blir det ikke like vanskelig lengre. Man slutter på en måte å fokusere på selve problemet, og ser heller etter en løsning. Løsningen på min frysing blir nok ullsokker og dyne ved spisebordet, for lese må jeg. Så får jeg koke meg en god og varm kopp med te i tillegg, som jeg kan varme hendene på når det blir for ille. 

Opp og ut av sengen skal jeg iallefall. 

Ha en fortsatt fin dag verden =)

Helle (fryser på tærne)

Jeg er så vannvittig fornøyd med meg selv for tiden at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Selvfølgelig har jeg ikke blitt ett sånt super-effektivt turbo menneske, men når det kommer til syn på livet så tror jeg at jeg har tatt en skikkelig enåtti (180 graders vridning). 

Det er utrolig hvordan bare noen få tankeknep kan endre hvordan du ser på verden. Må innrømme at jeg enda ikke helt har utelukket bipolar lidelse, men da jeg strengt tatt ikke vil kalle meg selv manisk helt enda, så tror jeg det er liten sjanse for at det er grunnen til mitt gode humør. The Secret åpnet virkelig mine øyne for alle mulighetene tankene våre kan gi oss om vi bare er åpne for det. Og jeg er veldig åpen. Det er jo ikke noe gøy å gå rundt å være pesimistisk og missfornøyd med seg selv. Jeg synes at jeg er dødsbra, og da vil andre bli smittet av min kjærlighet for meg selv, og bli glad i meg de også.

Dette funker faktisk. Bare iløpet av den siste uken har jeg fått bedre kontakt med flere i klassen min som jeg tidligere har tenkt at jeg synes har vært hyggelige, men liksom ikke helt turt å trenge meg på fordi jeg ikke har følt at jeg var like "kul" som dem. Men det er jeg! Ved å tenke at jeg kommer til å få flere venner her nede, så har jeg dermed vært åpen for det og vært mer sosial, helt uten å egentlig tenke over at jeg har vært det. Det at jeg har vært i godt humør skader jo ikke det heller, for de fleste føler seg bedre av å være rundt smilende mennesker.  

Det er fortsatt flere aspekter ved livet mitt som jeg trenger å jobbe med, kanskje spesielt det å få trent og det å lese, men jeg har blitt ekstremt mye bedre på å rydde og vaske, og det er positivt. Så det var denne uken, neste uke skal jeg bli flinkere til å lese, og uken etter det igjen blir jeg kanskje flinkere til å trene også. Kanskje blir jeg til og med flinkere til å både lese og trene neste uke. Hvem vet?

Alt jeg vet er at jeg kommer til å bli bedre i alt. Fordi det har jeg bestemt at jeg skal bli. 

Men enn så lenge så ligger jeg klar til å sove i en skikkelig prinsesse seng, på et nyvasket rom, og ligger og tenker over hvor fantastisk det er når man virkelig ELSKER seg selv. Når man kan se seg selv i speilet splitter naken og tenke, jeg er dødsbra. Ja, jeg vil fortsatt bli kvitt den lille ringen som ligger rundt magen min, og jeg vil gjerne bli kvitt litt av grevinnehengene på overarmene, men det kommer. Jeg ser meg selv i speilet og ser den kroppen jeg kommer til å ha, samtidig som jeg omfavner den kroppen jeg har akkuratt nå. 

For jeg er unik, og jeg er verdens beste på å være meg!

Helle (håper hun kan spre litt glede)

Jeg har nå omsider klart å holde meg våken i 30 timer, og er endelig klar for å synke ned i en deilig, dyp søvn. Murmle skal med andre ord få lov til å slippe til. Jeg må dessverre innrømme litt juks. Jeg sov nemlig ca 20 min uten å være klar over det, men roomien vekket meg heldigvis. Blir nok dessuten 20 min før jeg faktisk ligger klar for å sove, så dermed har jeg fortsatt vært våken i 30 timer. Jippi. 

Dagen har vært overaskende bra. Klarte å holde meg våken i lecture, hadde en skikkelig trøttesmell etter frokost kl 10, men klarte å komme meg videre. Fornuftige ting skal jeg ikke skryte på meg å ha gjort, men jeg har krøllet hele håret med rettetang 2 ganger. Disse krøllene vil jo søren meg ikke sitte, og jeg vet jo også at de er helt borte i morgen, men det var et tidsfordriv som gjorde at jeg ikke tenkte på hvor trøtt jeg faktisk var. Har også klart å rydde rommet. Skulle støvsuge og vaske det også, men det ble det dessverre ikke tid til, da jeg istede krøllet håret. Noe må jeg jo ha å gjøre i morgen også.

Nå sier jeg dermed natta, og farvel til min gamle døgnrytme. Gleder meg til å stå opp i morgen :D

Helle (aka Murmle som endelig får slippe til)

Jeg har igjennom oppveksten hatt flere kallenavn. Ikke har vært like flaterende, og ikke alle har passet så veldig bra. Min kjære venninne Rara (eller Sara som hun da egentlig heter) har gitt meg det kallenavnet som jeg tror må være det mest passende av de alle. Nemlig MURMLE. Dette passer egentlig litt for bra for murmeldyret Helle. 

Det blir ikke til å stikke under en stol at jeg er over middels glad i å sove, og at det å forlate sengen er noe jeg ser på med mindre blide øyne. Om jeg fikk bestemme selv, så hadde jeg ligget i sengen og sovet i ca 20 timer i døgnet. Dette passer da selvfølgelig ekstremt dårlig når man er så dum at man bestemmer seg for å studere medisin.

Den siste uken har jeg nok en gang klart å snu døgnet mitt opp ned. Jeg sovner i 4-6 tiden, og står opp utpå ettermiddagen en gang. Jeg liker nemlig best å sove på dagen. Denne døgnrytmen passer veldig dårlig når man har lovet seg selv å gå i lectures, som begynner 08.00 hver dag. 

Derfor skal jeg nå holde meg våken frem til kl 21.00 i morgen (eller, strengt tatt er det i dag). Stod opp kl 15.00 i dag, så dermed skal jeg være våken i 30 timer før jeg nok en gang får lov til å krype inn under min deilige dyne og sove. Tror det kommer til å bli et par jævlige døgn fremover mens kroppen prøver å tilpasse seg, men så lenge jeg står på mitt, så skal det gå. Merker jeg er glad for at Roomien og jeg skal være hundepassere i helgen, for da har jeg noe jeg må stå opp til om morgenen. 

Ellers så har min nye positive tenkemåte gått litt i glemmeboken. Når døgnet er snudd, og dag er natt ,og natt er dag så blir det vanskelig å få gjort noe serlig produktivt, ene og alene fordi dagen føles mye kortere enn den egentlig er. Du er våken like lenge som om du skulle hatt vanlig rytme, men av en eller annen grunn så føles det ikke sånn. Dette kan da ha noe med at det er vanskeligere å få seg selv til å være effektiv om kvelden enn om dagen, til tross for at det som for andre er kveld, for deg egentlig er morgen.. 

Dette ble litt forvirrende, selv for meg. 

Uansett, prosjekt "Nytt og bedre liv", som jeg vel egentlig har holdt på med så lenge jeg kan huske, og ikke kommet så veldig langt med, er nok en gang på riktig spor. Og nå skal det funke. Det skal funke fordi jeg tror 100% på at det skal funke. Jeg kan se det for meg. Dermed må det funke. Jeg gleder meg til neste uke når jeg skal stå opp kl 06.30 og være glad og opplagt fordi jeg endelig har klart å få en normal døgnrytme, og la meg 22.00 kvelden før. 

Motivasjonen er ihvertfall på topp, så nå er det bare å finne på ting å gjøre så natten og morgendagen går fort.

Helle (skal drepe  MURMLE)

Herregud nå er jeg så glad at jeg nesten holder på å sprekke!!

Vero og jeg har lenge snakket om at hun skulle komme på besøk, og her forleden dag var det da altså et faktum at hun kommer for å beære martin med sitt nydelige selskap den 21.03.. Men, det beste av alt er, at ikke lenge etter at denne nyheten var spredd på face, så spurte Lill Beth om ikke hun også kunne komme.. Og nå er det også omsider et faktum.. Den 21.03 får jeg dermed besøk av både Vero og Lill Beth!!!

De tre musketerer er sammen på ny.

For med tanke på at Jeg bor i Slovakia og Oslo, Lill Beth bor i Riga og Ørsta og Vero bor i Bergen, så blir det utrolig vanskelig å få sett hverandre så ofte som man gjerne skulle likt. Som for de fleste studenter er en medisin students hverdag ganske hektisk, og når man først kommer hjem for sommeren så tilbringer man den som regel mye på et sykehus, så det å reise land og stand rundt for å møte venninner kan fort bli vanskelig. Vero rakk jeg å se i sommer, men Lill Beth har jeg ikke sett siden Vero og jeg dro til Riga for 2 år siden.

Så hvordan ble tre jenter som kommer fra tre så forskjellige steder venner? Jo, vi reiste alle sammen til Fuengirola, Spania, for å ta årstudie i medisin. Vero traff jeg på flyplassen, satt ved siden av henne på bussen hvor jeg pratet henne hull i hodet. Utrolig nok så likte hun meg fortsatt, og vi ble BFF's in no time. Lill Beth bodde jeg sammen med. Det tok meg litt tid å faktisk forstå hva hun sa, for Ørstinger har en fascinerende dialekt, men så fort språkbarrieren var nede, så ble vi de tre Musketerer :D

Det at de begge nå kommer for å besøke meg er bedre enn jeg hadde turt å håpe på.

Gleder meg noe så enormt.

Helle (er i gledesrus)

Etter to netter med dårlig søvn sliter jeg med å holde meg våken. Til tross for at jeg var trøttere enn et dovendyr i går, så klarte jeg ikke sovne. Hjalp heller ikke at jeg, i min stuptrøtte tilstand, mente at det var logisk at 07.30 var det samme som halv syv. Kan jo ikke annet enn å le av logikken som må ha ligget bak der, men samme logikk gjorde også så jeg ikke rakk lecture i dag. Likevel, det finnes alltids en lys side, og i dette tilfellet så er det at jeg faktisk ikke gikk tilbake i sengen. Jeg stod opp. Dette er i seg selv ganske imponerende synes nå jeg. Kan ikke skryte på meg for mye effektivititet der på morgenkvisten, men jeg var våken, og det er det som teller. Rom ble ikke bygget på en dag, og et liv med dårlige vaner kan heller ikke brytes på en. 

Å endre livstil tar tid, men så lenge man holder motet oppe og ser fremover på alt man skal få til, ikke tilbake på misslykkete forsøk, så kommer det til å gå. Som min søster sa en gang"Se lyst på fremtiden, alt annet er bare bortkastet tid, det er jo den vi har å lene oss på når fortiden suger". Det er nemlig ditt liv, og det er kun DU som kan forme det. Om du har én dårlig dag, så trenger ikke det å bety at resten av uken kommer til å bli dårlig, du må bare snu tankegangen din så fort som mulig, og fokusere på alt som er bra i livet ditt. Gjør du det kommer du til å endre på det som er dårlig, helt uten at du registrerer det engang. Det er ingen ting som heter "Jeg klarer ikke". Du kan klare alt du vil, så lenge du vil det sterkt nok. Det er først når du lar tvilen om du faktisk vil noe at du ikke klarer det. 

Ta historien min for eksempel. Jeg har villet bli lege så lenge jeg kan huske. Jeg jobbet hardt og målrettet mot dette punktet. Lot ingen ting stoppe meg. Så, et sted i starten av puberteten, ble jeg syk. Med sykdommen kom alle de negative tankene. For hver negative tanke jeg tenkte kom det 4 til som hengte seg på, og for hver av de 4 kom det minst 4 til. Etter kort tid fantes det ikke en eneste positiv tanke igjen i hodet mitt.

Ikke en eneste en! 

Så hvordan kom jeg meg da vekk fra disse tankene?

Jo, jeg ble forelsket. Jeg ble helt ekstremt, hodestups forelsket.

Siden forelskelse er en sterk og positiv følelse, så begynte jeg da også å tenke mer og mer positive tanker. For hver positive tanke kom det minst 100 nye. Plutselig var det ingen ting som kunne stoppe meg. Livet mitt ble raskt MYE bedre. Jeg ble FRISK!! Ved å fylle tankene mine og livet mitt med positivitet, så kom jeg meg igjennom et helvette som hadde plaget meg i alt for mange år. 

Forholdet varte ikke lenge, men den første følelesen var mer enn nok. Jeg var ikke frisk enda da det ble slutt, men underbevistheten min må ha forstått noe jeg ikke hadde forstått selv. Nemlig det at ved å tenke positivt så ble livet mitt bedre, så til tross for et brudd, så fortsatte jeg å tenke positivt og ble etter hvert frisk. Det høres kanskje litt sykt ut, men etter 10 år med depresjon og 4 år med spiseforstyrrelser, så ble jeg frisk iløpet av en periode på under 1 år!!! 

Problemet er at etter et helt liv med negative tanker, så er det vanskelig å holde de borte for lenge av gangen. Så de kom jo etter hver tilbake. Som små etterskjelv etter et stort jordskjelv. De gjorde at jeg nok en gang begynte å tvile på meg selv, og jo mer jeg tvilte, jo værre gikk det. Etter endt VGS hadde jeg null tro på meg selv. Ettersom jeg ble frisk helt i slutten av 3 klasse, så var det da ikke nok tid igjen til å rette opp alt som hadde blitt nedprioritert over 3 år, og karakterkortet var godt under hva det kunne vært. Friår med privatistundervisning i enkelte fag ble da løsningen. Fikk meg også jobb på et sykehus hvor jeg skulle jobbe som ekstrahjelp. Ettersom nye ting alltid har vært veldig skummelt for meg, så ga alt dette nye meg mange negative tanker. Det hele endte med at jeg klarte å kutte av meg nesten hele tommelen, og ble sykemeldt og gikk med gips på hele armen i lang tid etterpå. Alle mine negative tanker ga til slutt utslag i en veldig negativ hendelse. Resultatet er at jeg nå ikke har full følelse i høyre tommel. 

Så hva er nå egentlig moralen med all denne rablingen min?

Jo, i periodene jeg har tvilt på meg selv, tvilt på egen inteligens etter nederlag på nederlag, til og med begynt å tvile på om ønsket om å bli lege egentlig er sterkt nok, så har ting alltid gått dårligere og dårligere. I perioder der jeg har vært glad og fornøyd, sett lyst på tilværelsen og fremtiden og tenkte masse positive tanker, så har ting bare gått bedre og bedre. Det har tatt meg mange år før jeg klarte å se denne sammenhengen, men den er absolutt der.

Frykt og tvil er to følelser som ikke skal få lov til å styre våre liv.

Ihvertfall ikke mitt.

Aldri mer!

Så selv om dagen i dag så langt ikke har gått helt som planlagt, så gir jeg ikke opp for det.

Dagen er enda ung, og jeg kan forme den nøyaktig sånn jeg vil.

Og jeg sier at dette skal bli en BRA dag!!!

Helle (smiler for seg selv) =)

Jeg lurer på om jeg er bipolar..

Jeg lider ihvertfall av helt ekstreme humørsvingninger.

I dag er jeg ihvertfall i helt vannvittig godt humør. Jeg hoppet ut av sengen 06.25, noe jeg ikke kan huske sist jeg gjorde, smilte på vei til badet, smilte mens jeg sminket meg, smilte mens jeg drakk te, smilte mens jeg kledde på meg og ikke minst, jeg SMILTE mens jeg gikk til skolen for å gå i lecture. Jeg klarte til og med å holde meg 100% våken hele timen. Dette er helt ekstremt til å være meg. Fikk pent beskjed om å roe ned gleden litt da jeg kom på skolen da. Folk liker visst ikke happy folk kl 08.00. Skjønner ikke det.

Hovedgrunnen til dette strålende humøret mitt er vel rett og slett det at jeg endelig har fått ryddet rommet mitt, og nå er det så nydelig her inne at jeg egentlig ikke har lyst til å være noe annet sted i hele verden. Vurderer å ta litt bilder av hvor fint det er og legge de ut her, bare så folk skal bli litt ekstra misunnelige på mitt fantastiske rom og himmelsengen min.

Jeg ELSKER rommet mitt!!!!

Ellers så har jeg nok en gang bestemt meg for å begynne å tenke positivt igjen. Som forrige gang har det fungert megabra den første dagen, så får jeg bare håpe på at jeg klarer å opprettholde følelsen og de gode tankene. Livet er for kort til å bekymre seg, og de fleste bekymringene vi har kan vi jo faktisk gjøre noe med. Min største bekymring er faktisk at jeg er så ekstremt lat. Dette er det jo sykt lett å fikse, det er bare å stå opp og å gjøre fornuftige ting. Null stress joggedress. Skal sies at etter flere år med ekstrem latskap, så er det litt vanskelig å skulle snu helt om, men jeg er på vei. For nå trenger jeg å lage detaljerte dagsplaner hver kveld for dagen etter, for å så følge den nesten slavisk, men så lenge det funker så er jo det bra. 

Nå skal jeg nok en gang på skolen. Denne gangen skal jeg har slovakisk. Kjempegøy!!! (Ikke egentlig, men skal man være positiv, så skal man være positiv). Og så skal jeg på posten og hente pakke fra mamma med det nye norske simkortet mitt og p-piller.. Flinke Helle klarte jo å glemme resepten i slovakia sist hun var hjemme, men mødre fikser det meste, så nå kan jeg slippe å ha mensen enda en måned (ja dette er hovedgrunnen til at jeg propper i meg hormoner på daglig basis)

HA EN ULTRAFANTASTISK DAG VERDEN!!!!

Helle (tenker positive tanker, sier positive ord, gjør positive handlinger, det positive gror)

Fyllesyk får en helt ny mening her i Slovakia. Hjemme i Norge er man som oftest i seng innen kl 4, ettersom utestedene stenger mellom 2 og 3. Dermed drikker man heller ikke etter dette tidspunktet, med mindre man ender opp på nash. Her i Slovakia derimot, stenger utestedne når det ikke er mer folk igjen. På fredag dro jeg hjem kl 06.00, og da var det fortsatt en god del folk igjen ute. Problemet med dette er at man da blir sittende å drikke til langt utpå morgenkvisten, er fortsatt drita når man legger seg rundt 07.00, og når man våkner i 17.00 tiden, så er man helt død. Det å få sove igjen til natten blir en umulighet, og søndag blir dermed også helt ødelagt, for ikke bare har man sovet bort store deler av dagen, man er fortsatt klein. Som sagt, du har ikke vært fyllesyk før du har vært det i et land som slovakia..

Personlig stod jeg opp kl 18.30 i dag. Jeg er dermed lys våken nå, og skal i lecture om 8 timer.. Vurderer å bare holde meg våken til i morgen kveld en gang i et håp om at jeg skal klare å snu døgnet tilbake igjen. Får se hva som skjer. Skulle egentlig trent i dag. Det sjedde ikke. Skulle støvsugd leiligheten. Det skjedde heller ikke. Det som har skjedd er at jeg har ligget på sofaen, spist boller og sett på serier. Sykt digg, men ikke spesielt produktivt. Flinke flinke Helle.

Det var egentlig det. Bortsett fra en ekstremt fuktig kveld på fredag så har helgen ellers gått med til å sove og se på serier. Håper dermed på en litt bedre uke 

Helle (er ubrukelig, men fortsatt veldig søt)